|
Vanntilgangen på
Gran Canaria er begrenset. Særlig den sørlige delen av øya er nesten
for ørken å regne. Årsnedbøren er her i gjennomsnitt ca 100 millimeter
per kvadratmeter.
Den
øvre delen av Ottadalen i Norge har til sammenligning mindre enn 400
millimeter i året - men der sikrer breer og vann i Jotunheimen
vanntilgangen for bønder og andre fastboende.
Nordsiden og de indre, høyereliggende delene av øya har noe mer nedbør
- men vann er - og har alltid vært en mangelvare.
'Maguadas'
Ifølge historikeren Jose Miguel Alzolas bok 'A Brief History of the
Canary Islands'
(ISBN:
84-600-0898-3) eksisterte
det blant urbefolkningen på Gran Canaria ved siden av 'faicanes'
eller prester - som var ansvarlige for offerhandlinger - også 'maguadas'
et slags felleskap av jomfruer som hadde tilknytning til religiøse
handlinger. 'Maguadas' grep aktivt inn når det skulle bes om regn, de
gikk da ned til sjøen og pisket den med grener og stokker.
For å ta vare på
så mye som mulig av det vannet som finnes, er demninger og
vannreservoarer blitt anlagt mange steder på øya, Embalse de
Ayagaures, Embalse de Gambuesa og Embalse de Soria for
å nevne noen nord for Maspalomas.
Den voldsomme
utbyggingen av turistsentrene i sør har skapt et sterkt press på disse
vannreservene.
Hver dag dusjer titusenvis av turister. Stadig større områder med parker
og beplantninger og golfbaner vannes. Sengetøy og
bestikk/tallerkener vaskes. Svømmebasseng fylles. Frukt og grønnsaker
for de økte turistmengdene dyrkes etc. etc.
|
